Lysthus er riktignok populært nå, men dette er ikke et nytt fenomen. Allerede på 1600-tallet, da renessansens hager ble utstyrt med labyrinter, ble det satt opp lysthus ved siden av. Deretter fulgte barokkhagene med sine geometriske mønstre – og lysthus. I løpet av andre halvdel av 1700-tallet kom romantikkens hager og engelske parker. Bort med de rette vinklene og labyrinter, fram med svingete grusstier, broer med bueganger, uregelmessige steinpartier, og – igjen – lysthus.

Det var nok på 1700-tallet det var flest lysthus, men de har alltid eksistert i finere hager. Noen ganger i form av drivhus, gjerne oppvarmet, og da gjerne under navnet oransjeri. Men det er ikke bare i by- og slottsparker at lysthus har funnet sin plass. De har også blitt funnet i private villahager, både nå og tidligere. Da kolonihagene ble anlagt på begynnelsen av 1900-tallet, og det ble satt opp små kolonihytter i dem, ble disse også kalt lysthus. De som ikke hadde eget landsted (og det var ikke så mange på den tiden) kunne dermed få sin egen lille sommerhytte i form av en kolonihage med et lite hus.

Siden lysthuset har eksistert i mange deler av verden, har utseendet blitt inspirert av forskjellige land, inkludert Kina, Hellas og Italia. Ordet lysthus kommer fra det tyske ordet Lusthaus som henspiller på Lystgården i Bibelen, og dermed paradis, og hvem vil ikke ha sitt eget lille paradis? Fra begynnelsen kunne et lysthus se praktisk talt ut på alle måter, for eksempel firkantet med skråtak. Men i våre dager er de ofte åttekantede med et spisst, kjegleformet tak. Eller helt runde, men hvis du bygger i tre, er det nesten umulig å gjøre dem runde, så da blir den åttekantede formen et kompromiss. De fleste har mange vinduer, og noen har vinduer rundt hele og i dørene, slik at det kommer lys inn fra alle kanter. Dette gir en illusjon av at du er utendørs. Det er heller ikke gitt at et lysthus kun kan ha én etasje, men i en villahage ville det nok vært vanskelig å få et toetasjers lysthus som passer inn i omgivelsene.

Og det er vel meningen, uansett om huset står i en slottshage eller på en boligtomt, at det skal gli inn i hagen på en diskré og sofistikert måte samtidig som det skal sette sitt eget preg på omgivelsene. Sammen med sin eier selvfølgelig, som velger farge og design etter sitt eget smak.